Tenåringers mobilbruk: – Mange foreldre er helt fortvilet!
Hvordan skal man håndtere at tenåringen har mobilen klistret i hånden døgnet rundt?
Modig mamma uttaler seg i KK.no, og i dette intervjuet vil du finne flere smarte tips!
Modig mamma uttaler seg i KK.no, og i dette intervjuet vil du finne flere smarte tips!
Når vi har små barn kan vi lengte etter litt mer tid. Når barna blir tenåringer kan vi bli avvist og møte en lukket dør. Plutselig sitter vi alene i sofaen. En epoke er over. Kanskje litt deilig også? Endelig kan vi bruke mer tid på jobben og andre interesser med god samvittighet. For tenåringer vil være i fred, vil de ikke?
Vi vil jo så gjerne holde rundt dem, snakke med dem og kjenne nærhet. Men vi ser dem stadig mindre. Vi får korte svar. Kanskje et ”hei” og et ”ha det”. Så er de borte. Inne i sin egen boble. Vi erstattes av Snapchat, eviglange serier, FaceTime og utallige chatter. Mobilen synes klistret til hånden. De ligger i sengen, godt under dynen med mobilen i fanget, pc’en ved siden av og kanskje en skolebok. Noen ganger er øreklokkene på. Hvordan er det mulig for oss å nå frem?
”Det er naturlig i ungdomstiden”, sier noen, ”planlegg heller tiden fremover.” Hvordan vil vi fylle tiden uten barna? Snakke mer med kjæresten om annet enn praktiske ting, dra på turer eller på hytta i helgene uten ungene. Se mer til venner, lengre dager på jobben, mer trening og selvrealisering. Vi forbereder oss fysisk og mentalt på en ny tid.
Men det er så lett å glemme at tenåringen fortsatt trenger oss. Når det passer for dem….! De føler seg lett avvist og lite elsket når vi gir dem lite positiv oppmerksomhet eller prioriterer alt annet da. Følelsesmessig er de fortsatt et barn selv om de helst vil behandles som voksne.
Det er en balansegang å være tenåringsforeldre.
For tenåringen trenger mer TID selv om det kan virke som de er helt uinteressert i oss. De trenger mer tid for å ”senke garden”. Tid sammen med oss uten masing og krangling. Det er fortsatt viktig å ha øyekontakt, fysisk kontakt og at vi viser dem konsentrert oppmerksomhet.
Kunsten er å finne nye måter å være sammen på.
Vi kan oppleve at tenåringen åpner seg mer når vi er positivt nysgjerrige og interessert i det som er viktig for dem. Når vi lytter uten å være så opptatt av å fortelle hva vi mener er best. Vi stiller åpne spørsmål og viser dem tillit. Ikke tillit til at de gjør det vi vil de skal gjøre, men tillit til at de tar kloke valg ut i fra sine egne erfaringer. Følelsestanken fylles opp når de får positiv oppmerksomhet for den de er, og selvfølelsen styrkes i en tid hvor kropp og hjerne er i full utvikling.
Det å ha tenåringer i huset kan være en fantastisk tid når vi unngår å gå i fella og sliter oss ut på å gjør det samme om og om igjen uten at det funker.
Så ønsker vi å investere vår tid med tenåringen? Kanskje gjøre noe på en litt annen måte slik at de forstår at vi er glad i dem og at de fortsatt er de viktigste i verden for oss. Gevinsten er at de åpner seg og gir oss mulighet til å skape den nærheten og gode relasjonen vi drømmer om.
Varm hilsen fra Nina
PS. Vil du ha flere verktøy, få en bevisstgjøring og lære enkle tips om hvordan du får bedre kommunikasjon med tenåringen er du velkommen til å bli med på kurs. Du kan lese mer om dette her: http://www.modigmamma.no/
Jeg snakker med mange ungdommer i jobben min. De deler lett historier, tanker og følelser, og jeg er takknemlig for å kunne være en samtalepartner. Men av og til får jeg en stor klump i magen. Legger vi foreldre virkelig så stort press på dem?
Mange opplever nemlig å ha blytunge skuldre! Ungdom jeg snakker med holder ofte på med idrett. Noen er supergode, og andre ønsker å bli det. De er gode til å holde fasaden. De vet oppe i hodet sitt at foreldrene vil dem vel, men i hjertet er de livredde for å skuffe dem og aldri være gode nok.
Plutselig stopper fremgangen. Ting funket ikke lenger. De vil så gjerne, jobber hardere og hardere, men gleden er borte. Prestasjonspresset øker, resultatene og troen på seg selv daler.
Jeg opplever ungdom som er livredde for å mislykkes.
De drømmer om å bli best i verden, og de ønsker å leve opp til de forventningene de tror foreldrene har til dem. De får høre at de har alle muligheter, de har et talent og kan nå så langt de vil. Alt er opp til dem. De opplever foreldre som vil at de skal lykkes, og er redde for å skuffe dem.
Mange foreldre jeg jobber med gir meg innblikk i foreldre som virkelig bryr seg. Det er foreldre som stiller opp. Som kjører hit og dit, heier på sidelinjen og jubler for barna sine. Ansikt som stråler av glede, de gir klapp på skulderen, kommenterer gode resultater og backer opp. Når det går dårligere forsøker de å løfte. Det vil gå bra igjen, senk skuldrene! Kanskje kommer det noen kommentarer om hva de kan gjøre annerledes, hva de må ha fokus på og hvordan de kan bli bedre.
Dette blir gjort i beste hensikt, men mange ungdommer opplever at presset øker.
Jeg ser ungdom som har mistet troen på at de er gode nok. De tror foreldrene er mindre glad i dem når de mislykkes. De får det allikevel ikke til. Godfølelsen er borte. Igjen sitter de med en hard klump midt i magen, en knute i brystet eller et hardt press mot hodet. Forskning har vist at menneskets største frykt nettopp er redselen for å bli utestengt fra flokken fordi vi ikke er gode nok.
Så hvordan kan vi hjelpe ungdommen vår?
Jeg tror mye handler om selvfølelse. Vi kan hjelpe ungene våre med å få gode vaner når vi har mer oppmerksomhet på den de er. Når vi har fokus på innsatsen, de gode egenskapene de har og styrken vi ser i dem. Vi kan selvfølgelig også gi tilbakemelding på det de får til og gjør, men det er viktig å ha en balanse. Det er så fort gjort å gå i fella!
Når vi fremhever de gode egenskapene og fokuserer på den de er, vil ungene langsomt kunne fjerne en og en kilo fra skuldrene sine. Prestasjonene blir ikke det aller viktigste lenger. De blir trygge på at foreldrene er glad i dem uansett, de åpner seg og vil snakke mer. Når godfølelsen er på plass vil resultatene komme.
Vi kan lære dem å fylle begeret hver eneste dag slik at det blir det mindre farlig å gjøre feil. For feil kan de lære av. De blir mer robuste og takler bedre motgang. De lytter til råd fra foreldre og andre som vil dem vel uten å ta det som kritikk. De kjenner mestring, glede og energi.
Og de opplever foreldre som gode støttespillere uansett hva de presterer!
Varm hilsen fra Nina
Som tenåringsmamma ble kommunikasjonen med ungene spesielt satt på prøve i årene på ungdomskolen. Allerede første skoledag følte de seg eldre og ville ha mer frihet. Nå opplever jeg at dialogen er god. Allikevel skjer det at døren smeller igjen eller at tenåringene setter de usynlige øreklokkene på. Tilbake kommer klumpen i magen, irritasjonen og utilstrekkeligheten når jeg blir stengt ute, ikke forstår eller blir forstått!
Min kloke mamma på over 90 år sier: ”Hver alder har sin sjarm”. Og jeg elsker å ha tenåringer i huset! Samtidig kan de tenne meg slik at jeg lurer på om jeg i det hele tatt duger. Eller jeg kan tenke: ”Hvor har vi bomma!”
Ungene kommer i forsvar når jeg sier dette. De opplever at jeg ikke synes de er gode nok, at de ikke gjør det jeg ønsker at de skal gjøre eller at jeg forventer for mye av dem! Jeg er så glad for at de setter ord på dette og sier det til meg! For da ringer det en bjelle. Hvordan er det med selvfølelsen akkurat nå? Både min og barnas.
Barna duger i massevis, er verdens herligste, og jeg har det veldig bra som mamma. Men det er så lett å fokusere mest på hva du selv og barna dine gjør. Hva vi lykkes med eller ikke får til.
Hva med selvfølelsen vår? Selve grunnmuren. Når har vi fokus på den vi er, og er bevisst vår egen verdi og styrken vi har?
Det viser seg at når vi har en god selvfølelse er det lettere å lære av feil. Vi utvikler oss, er modige og tørr å gjøre noe nytt eller annerledes. Når vi har fokus på de gode egenskapene våre, det som kjennetegner oss, står vi stødigere både som foreldre og tenåringer. Vi kan være oss selv, føle at vi er gode nok og tåler en støyt.
Da jeg ble oppmerksom på forskjellen mellom selvtillit og selvfølelse gjorde dette en stor endring i kommunikasjonen min med tenåringene i huset.
Jeg oppdaget at jeg ga mest tilbakemeldinger på hva de presterte. Det var så lett å si: ”Du spilte en god fotballkamp i går og scoret mange mål!”. Eller: ”Så bra at du fikk 5 på matteprøven!”. Dette bygger selvtillit og det er bra. Men det kan også føre til prestasjonspress. Et signal om å gjøre det like godt eller bedre neste gang!
Selvfølelse er å bli kjent med hvem vi er og hva vi står for. God selvfølelse er ferskvare! Vi trenger å fylle på hver dag. Vi har bare oss selv å stole på for at begeret er fullt, men vi kan hjelpe ungene våre og skape gode vaner.
For å bygge både selvtillit og selvfølelse i eksemplene over kan vi si: ”Du er sterk, målbevisst og kreativ, og spilte en god fotballkamp i går!” Eller: ”Så bra at du fikk 5 på matteprøven, du er arbeidsom, nøye og tålmodig!”
Andre måter vi kan fylle opp selvfølelsen på er å være mentalt tilstede når vi snakker sammen. Stille åpne spørsmål, ha øyekontakt og lytte slik at tenåringene opplever at vi virkelig bryr oss og anerkjenner tanker og opplevelser de har.
Det å ha et godt selvbilde hvor selvfølelsen og selvtilliten er i balanse er viktig både for oss tenåringsforeldre og ungene våre. Synes du dette er spennende og noe du vil høre mer om? Bli med på neste temakveld i Sandvika!
Meld deg på og les mer her: https://www.facebook.com/events/252814185140109/
Ha en fin uke, og husk at du er alltid god nok!
Klem fra Nina
Hvordan har vi foreldre egentlig blitt?
Ungdomsårene er en tid hvor det skjer en løsrivelse fra foreldre, hvor ungdom ønsker å utfordre og teste grenser. De prøver seg frem for å finne ut hvem de er, og vi ønsker at de lærer å stå på egne ben. Men lar vi dem få lov til det?
Hjelper vi ungdom ved å sette grenser de kan tøye eller ved å la dem være i fred, ved å være tydelige eller fikse og ordne alt for dem, ved å vise sårbarhet eller ha en perfekt fasade?
Vi foreldre trenger å stoppe opp litt, og stille oss spørsmålet:
Hvordan mamma eller pappa ønsker jeg å være, hva er viktig for meg og hva kan jeg gi slipp på?
Guro Hoftun Gjerstad skriver om hjelpeløsheten til ”Kjære storbarnsforeldre” i VG. Hvor vanskelig det er å få ungdommens oppmerksomhet og hvordan hun til slutt velger det som ser ut til å være viktigst for henne: Barnet får lov til å styre, og hun tilpasser seg gladelig for å dekke sitt eget behov for oppmerksomhet fra datteren.
Min erfaring som mamma og coach er at barn og ungdom trenger betingelsesløs kjærlighet og bli sett som den de er. Det betyr at det også settes rammer og stilles krav til dem for å gi trygghet og mestring!
Det er lett å gå i fella og bare anerkjenne ungdom for det de presterer, gjør eller ikke gjør. Vi måler ofte vår egen vellykkethet som foreldre ut i fra om de gjør som vi vil, og da er det lettere å si ”jeg er glad i deg”.
Når vi presterer noe bygger vi selvtillit, men det er når vi styrker selvfølelsen vår vi får et trygt fundament å stå på og kan handle ut i fra.
Jeg møter mange ungdommer og foreldre som kan ha god selvtillit, men når jeg spør dem fortelle om tre av sine gode personlige egenskaper blir de stille. Her har vi mye å hente! Når vi lærer å skille mellom den vi er og hva vi gjør gir dette trygghet og styrke for både ungdom og foreldre. Kanskje slipper vi mye bekymring, krangling, dårlig samvittighet og uro på kjøpet!
Hvordan vi som foreldre har det betyr mer enn vi tror for barna våre. Når vi står stødig har vi mer å gi, og vi er større forbilder enn vi tror!
Jeg jobber med modige mammaer som tørr å si at de ikke er perfekte, men som ønsker å ta styringen slik at de lever ut sin beste mammaversjon. Det betyr at de tar ansvar for hvordan de har det, kan kjenne overskudd, trygghet og er mentalt tilstede for barna sine slik at de kan være gode støttespillere og tydelige foreldre.
Jeg er enig i at det til tider kan være tøft å være ”storbarnsforeldre”. Men det kan også være en utrolig flott tid om vi klarer å se ungdommen, og selv har styrke til å står for det vi tror på!
Det vi fokuserer på det blir det mer av, og øvelse gjør mester. Klart du kan!
Del gjerne i kommentarfeltet din erfaring rundt dette.
Klem fra Nina
Følg meg online