av Nina L. Behncke | mar 14, 2018
I går kveld gikk det en kule varmt hjemme hos oss. Spørsmålet om hvem som skulle ha bilen dagen etter ble et hett tema. Da jeg la meg om kvelden skjønte jeg at her har jeg virkelig rotet det til som mamma.
For hvorfor er ikke det å gå den største selvfølge? Jeg har blitt sløvere selv også. Det er så utrolig lett å ta bilen. På vei til jobb i dag, gående, tenker jeg på egen oppvekst. Foreldrene mine har alltid vært støttende, og de fulgte meg opp. Men jeg kan aldri huske at jeg ble kjørt til skolen. Ikke en eneste gang. Aldri til håndballtrening eller kamper, til jobb, til venninner eller kjæreste. Det var bare aldri aktuelt. Når bilen var parkert, ja, da sto den der gjerne hele uken uten å bli brukt.
Det jeg ikke tenkte på den gang, men som jeg ser nå er hvor utrolig heldig jeg er som vokste opp og lærte å bruke bena og sykle overalt! Helt utrolig at jeg har latt meg lure av å være så «snill» med egne barn. Og til og med er jeg fysioterapeut. Men det har kostet meg så lite å kjøre dem når de har bedt om det. Hyggelig har det også vært med gode samtaler, klemmer og takk for turen, mamma! Vi har selvfølgelig tatt med barna ut på turer i skog og mark da de var mindre, og de har vært superaktive innen idrett, men det har blitt mange turer hvor de har blitt kjørt og hentet. Så unnskyld, herlige, flotte barn, håper jeg nå har lært!
For selv ved korte turer skjer det mye med hjernen vår. Det er det mye forskning som viser. Kanskje hjalp turene i barndommen til at vi opplevde mindre press og stress i hverdagen også?
Så jeg takker foreldrene mine som lot meg få gå til skolen, 20 min hver vei, og som aldri kjørte meg noe sted. De ga meg så utrolig mye mer! Bevegelse er bra og super viktig for å stimulere hjernen vår. Det gir oss energi, og gode ideer faller lett ned i hodet på oss. Bare det å reise seg opp fra sittende til stående øker blodsirkulasjonen i hjernen. Når vi går og får opp hjertepumpa blir vi klarere i toppen. Vi blir mer kreative og husker bedre, og det påvirker evnen vår til å være fokusert og konsentrert. Det gjør også noe med humøret vårt. Det er lettere å kjenne glede, og stressreaksjonen dempes slik at vi opplever mer indre ro. At vi i tillegg blir i bedre fysisk form og kjenner velvære er et pluss!
Det å bryte vaner og mønstre vet jeg kan være vanskelig. I hvert fall hvis vi ikke ser hensikten med det. Så det er målet fremover, og jeg håper det er noen som vil sende meg takknemlige tanker om noen år!
Varm hilsen fra Nina
av Nina L. Behncke | sep 8, 2017
Hvordan skal man håndtere at tenåringen har mobilen klistret i hånden døgnet rundt?
Modig mamma uttaler seg i KK.no, og i dette intervjuet vil du finne flere smarte tips!
av Nina L. Behncke | jan 30, 2017
Jeg snakker med mange ungdommer i jobben min. De deler lett historier, tanker og følelser, og jeg er takknemlig for å kunne være en samtalepartner. Men av og til får jeg en stor klump i magen. Legger vi foreldre virkelig så stort press på dem?
Mange opplever nemlig å ha blytunge skuldre! Ungdom jeg snakker med holder ofte på med idrett. Noen er supergode, og andre ønsker å bli det. De er gode til å holde fasaden. De vet oppe i hodet sitt at foreldrene vil dem vel, men i hjertet er de livredde for å skuffe dem og aldri være gode nok.
Plutselig stopper fremgangen. Ting funket ikke lenger. De vil så gjerne, jobber hardere og hardere, men gleden er borte. Prestasjonspresset øker, resultatene og troen på seg selv daler.
Jeg opplever ungdom som er livredde for å mislykkes.
De drømmer om å bli best i verden, og de ønsker å leve opp til de forventningene de tror foreldrene har til dem. De får høre at de har alle muligheter, de har et talent og kan nå så langt de vil. Alt er opp til dem. De opplever foreldre som vil at de skal lykkes, og er redde for å skuffe dem.
Mange foreldre jeg jobber med gir meg innblikk i foreldre som virkelig bryr seg. Det er foreldre som stiller opp. Som kjører hit og dit, heier på sidelinjen og jubler for barna sine. Ansikt som stråler av glede, de gir klapp på skulderen, kommenterer gode resultater og backer opp. Når det går dårligere forsøker de å løfte. Det vil gå bra igjen, senk skuldrene! Kanskje kommer det noen kommentarer om hva de kan gjøre annerledes, hva de må ha fokus på og hvordan de kan bli bedre.
Dette blir gjort i beste hensikt, men mange ungdommer opplever at presset øker.
Jeg ser ungdom som har mistet troen på at de er gode nok. De tror foreldrene er mindre glad i dem når de mislykkes. De får det allikevel ikke til. Godfølelsen er borte. Igjen sitter de med en hard klump midt i magen, en knute i brystet eller et hardt press mot hodet. Forskning har vist at menneskets største frykt nettopp er redselen for å bli utestengt fra flokken fordi vi ikke er gode nok.
Så hvordan kan vi hjelpe ungdommen vår?
Jeg tror mye handler om selvfølelse. Vi kan hjelpe ungene våre med å få gode vaner når vi har mer oppmerksomhet på den de er. Når vi har fokus på innsatsen, de gode egenskapene de har og styrken vi ser i dem. Vi kan selvfølgelig også gi tilbakemelding på det de får til og gjør, men det er viktig å ha en balanse. Det er så fort gjort å gå i fella!
Når vi fremhever de gode egenskapene og fokuserer på den de er, vil ungene langsomt kunne fjerne en og en kilo fra skuldrene sine. Prestasjonene blir ikke det aller viktigste lenger. De blir trygge på at foreldrene er glad i dem uansett, de åpner seg og vil snakke mer. Når godfølelsen er på plass vil resultatene komme.
Vi kan lære dem å fylle begeret hver eneste dag slik at det blir det mindre farlig å gjøre feil. For feil kan de lære av. De blir mer robuste og takler bedre motgang. De lytter til råd fra foreldre og andre som vil dem vel uten å ta det som kritikk. De kjenner mestring, glede og energi.
Og de opplever foreldre som gode støttespillere uansett hva de presterer!
Varm hilsen fra Nina
av Nina L. Behncke | des 2, 2016
Når jeg sitter og snakker med deg, kjære tenåringsmamma, hører jeg at du stiller opp når som helst på døgnet, støtter, viser omsorg, setter grenser, er positiv og heier frem. Du vil det aller beste, legger egne ting på vent, snakker lite om hvordan du har det og holder motet oppe. Snart vil du greie det!
Etter hvert kommer den lille tvilen frem. Du spør: «Er jeg god nok?»
Jeg som får lov til å titte inn i ditt liv ser at du er god nok i massevis! Men hvilken stemme velger du å høre, hva tror du på og hva sier du til deg selv?
I starten av coachutdannelse skulle vi øve på å bli bevisst hvordan vi bruker sansene våre. Først ut var hørselen. Jeg følte meg litt dum og skjønte ikke meningen. Jeg hørte ingenting! Vi fikk beskjed om å legge merke til lyder og egen stemme. Det var dønn stille. Visst hørte jeg lyder i rommet, men inni hodet mitt var det tomt. Trodde jeg. Da gikk det et lys opp for meg.
Og nå vet jeg bedre. Skravla går i ett sett. For et mas! Stemmen kan veksle mellom å være lys og glad til å være mørk og streng. Det gi meg ulike følelser i kroppen. Blir nesten skremt av ord jeg bruker til meg selv som jeg aldri ville ha sagt til andre. Det er også noen setninger som henger seg opp som om det er hakk i plata. Tenk om de kunne ha vært positive!
En mamma jeg snakker med opplever at hun har en fugl på skulderen. Og den kan være ganske fantasifull. Utrolig hvordan den klarer å vri og vende på alt. Den er langt fra positiv, og ofte smetter den frem for å skrike høyere. Hvordan få den til å holde kjeft?
Når du blir bevisst hva du ubevisst gjør har du overtaket. Du kan skru ned lyden, knyte et bånd rundt nebbet eller sette på en gøyal stemme. Se hva som skjer! Test ut hva som hjelper for å få fred fra din masekråke slik at du kan snakke like hyggelig til deg selv som til din aller beste venn.
Så kjære tenåringsmamma, neste gang du tviler på om du er god nok, sjekk ut hvilken stemme du hører på. Hva sier du til deg selv? Hører du en liten masekråke? Stopp energitapet og fyll deg opp med gode ord og en stemme som vil deg vel. Ha fokus på det du gjør som er bra. Klapp deg selv på skulderen, vær grei med deg selv og vær fornøyd med at du er akkurat den du er.
Ville du ha vært i tvil om du var en god nok mamma da?
Klem fra Nina
Følg meg online