av Nina L. Behncke | mar 14, 2018
I går kveld gikk det en kule varmt hjemme hos oss. Spørsmålet om hvem som skulle ha bilen dagen etter ble et hett tema. Da jeg la meg om kvelden skjønte jeg at her har jeg virkelig rotet det til som mamma.
For hvorfor er ikke det å gå den største selvfølge? Jeg har blitt sløvere selv også. Det er så utrolig lett å ta bilen. På vei til jobb i dag, gående, tenker jeg på egen oppvekst. Foreldrene mine har alltid vært støttende, og de fulgte meg opp. Men jeg kan aldri huske at jeg ble kjørt til skolen. Ikke en eneste gang. Aldri til håndballtrening eller kamper, til jobb, til venninner eller kjæreste. Det var bare aldri aktuelt. Når bilen var parkert, ja, da sto den der gjerne hele uken uten å bli brukt.
Det jeg ikke tenkte på den gang, men som jeg ser nå er hvor utrolig heldig jeg er som vokste opp og lærte å bruke bena og sykle overalt! Helt utrolig at jeg har latt meg lure av å være så «snill» med egne barn. Og til og med er jeg fysioterapeut. Men det har kostet meg så lite å kjøre dem når de har bedt om det. Hyggelig har det også vært med gode samtaler, klemmer og takk for turen, mamma! Vi har selvfølgelig tatt med barna ut på turer i skog og mark da de var mindre, og de har vært superaktive innen idrett, men det har blitt mange turer hvor de har blitt kjørt og hentet. Så unnskyld, herlige, flotte barn, håper jeg nå har lært!
For selv ved korte turer skjer det mye med hjernen vår. Det er det mye forskning som viser. Kanskje hjalp turene i barndommen til at vi opplevde mindre press og stress i hverdagen også?
Så jeg takker foreldrene mine som lot meg få gå til skolen, 20 min hver vei, og som aldri kjørte meg noe sted. De ga meg så utrolig mye mer! Bevegelse er bra og super viktig for å stimulere hjernen vår. Det gir oss energi, og gode ideer faller lett ned i hodet på oss. Bare det å reise seg opp fra sittende til stående øker blodsirkulasjonen i hjernen. Når vi går og får opp hjertepumpa blir vi klarere i toppen. Vi blir mer kreative og husker bedre, og det påvirker evnen vår til å være fokusert og konsentrert. Det gjør også noe med humøret vårt. Det er lettere å kjenne glede, og stressreaksjonen dempes slik at vi opplever mer indre ro. At vi i tillegg blir i bedre fysisk form og kjenner velvære er et pluss!
Det å bryte vaner og mønstre vet jeg kan være vanskelig. I hvert fall hvis vi ikke ser hensikten med det. Så det er målet fremover, og jeg håper det er noen som vil sende meg takknemlige tanker om noen år!
Varm hilsen fra Nina
av Nina L. Behncke | mar 18, 2017
Når vi har små barn kan vi lengte etter litt mer tid. Når barna blir tenåringer kan vi bli avvist og møte en lukket dør. Plutselig sitter vi alene i sofaen. En epoke er over. Kanskje litt deilig også? Endelig kan vi bruke mer tid på jobben og andre interesser med god samvittighet. For tenåringer vil være i fred, vil de ikke?
Vi vil jo så gjerne holde rundt dem, snakke med dem og kjenne nærhet. Men vi ser dem stadig mindre. Vi får korte svar. Kanskje et ”hei” og et ”ha det”. Så er de borte. Inne i sin egen boble. Vi erstattes av Snapchat, eviglange serier, FaceTime og utallige chatter. Mobilen synes klistret til hånden. De ligger i sengen, godt under dynen med mobilen i fanget, pc’en ved siden av og kanskje en skolebok. Noen ganger er øreklokkene på. Hvordan er det mulig for oss å nå frem?
”Det er naturlig i ungdomstiden”, sier noen, ”planlegg heller tiden fremover.” Hvordan vil vi fylle tiden uten barna? Snakke mer med kjæresten om annet enn praktiske ting, dra på turer eller på hytta i helgene uten ungene. Se mer til venner, lengre dager på jobben, mer trening og selvrealisering. Vi forbereder oss fysisk og mentalt på en ny tid.
Men det er så lett å glemme at tenåringen fortsatt trenger oss. Når det passer for dem….! De føler seg lett avvist og lite elsket når vi gir dem lite positiv oppmerksomhet eller prioriterer alt annet da. Følelsesmessig er de fortsatt et barn selv om de helst vil behandles som voksne.
Det er en balansegang å være tenåringsforeldre.
For tenåringen trenger mer TID selv om det kan virke som de er helt uinteressert i oss. De trenger mer tid for å ”senke garden”. Tid sammen med oss uten masing og krangling. Det er fortsatt viktig å ha øyekontakt, fysisk kontakt og at vi viser dem konsentrert oppmerksomhet.
Kunsten er å finne nye måter å være sammen på.
Vi kan oppleve at tenåringen åpner seg mer når vi er positivt nysgjerrige og interessert i det som er viktig for dem. Når vi lytter uten å være så opptatt av å fortelle hva vi mener er best. Vi stiller åpne spørsmål og viser dem tillit. Ikke tillit til at de gjør det vi vil de skal gjøre, men tillit til at de tar kloke valg ut i fra sine egne erfaringer. Følelsestanken fylles opp når de får positiv oppmerksomhet for den de er, og selvfølelsen styrkes i en tid hvor kropp og hjerne er i full utvikling.
Det å ha tenåringer i huset kan være en fantastisk tid når vi unngår å gå i fella og sliter oss ut på å gjør det samme om og om igjen uten at det funker.
Så ønsker vi å investere vår tid med tenåringen? Kanskje gjøre noe på en litt annen måte slik at de forstår at vi er glad i dem og at de fortsatt er de viktigste i verden for oss. Gevinsten er at de åpner seg og gir oss mulighet til å skape den nærheten og gode relasjonen vi drømmer om.
Varm hilsen fra Nina
PS. Vil du ha flere verktøy, få en bevisstgjøring og lære enkle tips om hvordan du får bedre kommunikasjon med tenåringen er du velkommen til å bli med på kurs. Du kan lese mer om dette her: http://www.modigmamma.no/
av Nina L. Behncke | jan 30, 2017
Jeg snakker med mange ungdommer i jobben min. De deler lett historier, tanker og følelser, og jeg er takknemlig for å kunne være en samtalepartner. Men av og til får jeg en stor klump i magen. Legger vi foreldre virkelig så stort press på dem?
Mange opplever nemlig å ha blytunge skuldre! Ungdom jeg snakker med holder ofte på med idrett. Noen er supergode, og andre ønsker å bli det. De er gode til å holde fasaden. De vet oppe i hodet sitt at foreldrene vil dem vel, men i hjertet er de livredde for å skuffe dem og aldri være gode nok.
Plutselig stopper fremgangen. Ting funket ikke lenger. De vil så gjerne, jobber hardere og hardere, men gleden er borte. Prestasjonspresset øker, resultatene og troen på seg selv daler.
Jeg opplever ungdom som er livredde for å mislykkes.
De drømmer om å bli best i verden, og de ønsker å leve opp til de forventningene de tror foreldrene har til dem. De får høre at de har alle muligheter, de har et talent og kan nå så langt de vil. Alt er opp til dem. De opplever foreldre som vil at de skal lykkes, og er redde for å skuffe dem.
Mange foreldre jeg jobber med gir meg innblikk i foreldre som virkelig bryr seg. Det er foreldre som stiller opp. Som kjører hit og dit, heier på sidelinjen og jubler for barna sine. Ansikt som stråler av glede, de gir klapp på skulderen, kommenterer gode resultater og backer opp. Når det går dårligere forsøker de å løfte. Det vil gå bra igjen, senk skuldrene! Kanskje kommer det noen kommentarer om hva de kan gjøre annerledes, hva de må ha fokus på og hvordan de kan bli bedre.
Dette blir gjort i beste hensikt, men mange ungdommer opplever at presset øker.
Jeg ser ungdom som har mistet troen på at de er gode nok. De tror foreldrene er mindre glad i dem når de mislykkes. De får det allikevel ikke til. Godfølelsen er borte. Igjen sitter de med en hard klump midt i magen, en knute i brystet eller et hardt press mot hodet. Forskning har vist at menneskets største frykt nettopp er redselen for å bli utestengt fra flokken fordi vi ikke er gode nok.
Så hvordan kan vi hjelpe ungdommen vår?
Jeg tror mye handler om selvfølelse. Vi kan hjelpe ungene våre med å få gode vaner når vi har mer oppmerksomhet på den de er. Når vi har fokus på innsatsen, de gode egenskapene de har og styrken vi ser i dem. Vi kan selvfølgelig også gi tilbakemelding på det de får til og gjør, men det er viktig å ha en balanse. Det er så fort gjort å gå i fella!
Når vi fremhever de gode egenskapene og fokuserer på den de er, vil ungene langsomt kunne fjerne en og en kilo fra skuldrene sine. Prestasjonene blir ikke det aller viktigste lenger. De blir trygge på at foreldrene er glad i dem uansett, de åpner seg og vil snakke mer. Når godfølelsen er på plass vil resultatene komme.
Vi kan lære dem å fylle begeret hver eneste dag slik at det blir det mindre farlig å gjøre feil. For feil kan de lære av. De blir mer robuste og takler bedre motgang. De lytter til råd fra foreldre og andre som vil dem vel uten å ta det som kritikk. De kjenner mestring, glede og energi.
Og de opplever foreldre som gode støttespillere uansett hva de presterer!
Varm hilsen fra Nina
av Nina L. Behncke | jan 11, 2017
Som tenåringsmamma ble kommunikasjonen med ungene spesielt satt på prøve i årene på ungdomskolen. Allerede første skoledag følte de seg eldre og ville ha mer frihet. Nå opplever jeg at dialogen er god. Allikevel skjer det at døren smeller igjen eller at tenåringene setter de usynlige øreklokkene på. Tilbake kommer klumpen i magen, irritasjonen og utilstrekkeligheten når jeg blir stengt ute, ikke forstår eller blir forstått!
Min kloke mamma på over 90 år sier: ”Hver alder har sin sjarm”. Og jeg elsker å ha tenåringer i huset! Samtidig kan de tenne meg slik at jeg lurer på om jeg i det hele tatt duger. Eller jeg kan tenke: ”Hvor har vi bomma!”
Ungene kommer i forsvar når jeg sier dette. De opplever at jeg ikke synes de er gode nok, at de ikke gjør det jeg ønsker at de skal gjøre eller at jeg forventer for mye av dem! Jeg er så glad for at de setter ord på dette og sier det til meg! For da ringer det en bjelle. Hvordan er det med selvfølelsen akkurat nå? Både min og barnas.
Barna duger i massevis, er verdens herligste, og jeg har det veldig bra som mamma. Men det er så lett å fokusere mest på hva du selv og barna dine gjør. Hva vi lykkes med eller ikke får til.
Hva med selvfølelsen vår? Selve grunnmuren. Når har vi fokus på den vi er, og er bevisst vår egen verdi og styrken vi har?
Det viser seg at når vi har en god selvfølelse er det lettere å lære av feil. Vi utvikler oss, er modige og tørr å gjøre noe nytt eller annerledes. Når vi har fokus på de gode egenskapene våre, det som kjennetegner oss, står vi stødigere både som foreldre og tenåringer. Vi kan være oss selv, føle at vi er gode nok og tåler en støyt.
Da jeg ble oppmerksom på forskjellen mellom selvtillit og selvfølelse gjorde dette en stor endring i kommunikasjonen min med tenåringene i huset.
Jeg oppdaget at jeg ga mest tilbakemeldinger på hva de presterte. Det var så lett å si: ”Du spilte en god fotballkamp i går og scoret mange mål!”. Eller: ”Så bra at du fikk 5 på matteprøven!”. Dette bygger selvtillit og det er bra. Men det kan også føre til prestasjonspress. Et signal om å gjøre det like godt eller bedre neste gang!
Selvfølelse er å bli kjent med hvem vi er og hva vi står for. God selvfølelse er ferskvare! Vi trenger å fylle på hver dag. Vi har bare oss selv å stole på for at begeret er fullt, men vi kan hjelpe ungene våre og skape gode vaner.
For å bygge både selvtillit og selvfølelse i eksemplene over kan vi si: ”Du er sterk, målbevisst og kreativ, og spilte en god fotballkamp i går!” Eller: ”Så bra at du fikk 5 på matteprøven, du er arbeidsom, nøye og tålmodig!”
Andre måter vi kan fylle opp selvfølelsen på er å være mentalt tilstede når vi snakker sammen. Stille åpne spørsmål, ha øyekontakt og lytte slik at tenåringene opplever at vi virkelig bryr oss og anerkjenner tanker og opplevelser de har.
Det å ha et godt selvbilde hvor selvfølelsen og selvtilliten er i balanse er viktig både for oss tenåringsforeldre og ungene våre. Synes du dette er spennende og noe du vil høre mer om? Bli med på neste temakveld i Sandvika!
Meld deg på og les mer her: https://www.facebook.com/events/252814185140109/
Ha en fin uke, og husk at du er alltid god nok!
Klem fra Nina
av Nina L. Behncke | des 2, 2016
Når jeg sitter og snakker med deg, kjære tenåringsmamma, hører jeg at du stiller opp når som helst på døgnet, støtter, viser omsorg, setter grenser, er positiv og heier frem. Du vil det aller beste, legger egne ting på vent, snakker lite om hvordan du har det og holder motet oppe. Snart vil du greie det!
Etter hvert kommer den lille tvilen frem. Du spør: «Er jeg god nok?»
Jeg som får lov til å titte inn i ditt liv ser at du er god nok i massevis! Men hvilken stemme velger du å høre, hva tror du på og hva sier du til deg selv?
I starten av coachutdannelse skulle vi øve på å bli bevisst hvordan vi bruker sansene våre. Først ut var hørselen. Jeg følte meg litt dum og skjønte ikke meningen. Jeg hørte ingenting! Vi fikk beskjed om å legge merke til lyder og egen stemme. Det var dønn stille. Visst hørte jeg lyder i rommet, men inni hodet mitt var det tomt. Trodde jeg. Da gikk det et lys opp for meg.
Og nå vet jeg bedre. Skravla går i ett sett. For et mas! Stemmen kan veksle mellom å være lys og glad til å være mørk og streng. Det gi meg ulike følelser i kroppen. Blir nesten skremt av ord jeg bruker til meg selv som jeg aldri ville ha sagt til andre. Det er også noen setninger som henger seg opp som om det er hakk i plata. Tenk om de kunne ha vært positive!
En mamma jeg snakker med opplever at hun har en fugl på skulderen. Og den kan være ganske fantasifull. Utrolig hvordan den klarer å vri og vende på alt. Den er langt fra positiv, og ofte smetter den frem for å skrike høyere. Hvordan få den til å holde kjeft?
Når du blir bevisst hva du ubevisst gjør har du overtaket. Du kan skru ned lyden, knyte et bånd rundt nebbet eller sette på en gøyal stemme. Se hva som skjer! Test ut hva som hjelper for å få fred fra din masekråke slik at du kan snakke like hyggelig til deg selv som til din aller beste venn.
Så kjære tenåringsmamma, neste gang du tviler på om du er god nok, sjekk ut hvilken stemme du hører på. Hva sier du til deg selv? Hører du en liten masekråke? Stopp energitapet og fyll deg opp med gode ord og en stemme som vil deg vel. Ha fokus på det du gjør som er bra. Klapp deg selv på skulderen, vær grei med deg selv og vær fornøyd med at du er akkurat den du er.
Ville du ha vært i tvil om du var en god nok mamma da?
Klem fra Nina
Følg meg online