Jeg snakker med mange ungdommer i jobben min. De deler lett historier, tanker og følelser, og jeg er takknemlig for å kunne være en samtalepartner. Men av og til får jeg en stor klump i magen. Legger vi foreldre virkelig så stort press på dem?

Mange opplever nemlig å ha blytunge skuldre! Ungdom jeg snakker med holder ofte på med idrett. Noen er supergode, og andre ønsker å bli det. De er gode til å holde fasaden. De vet oppe i hodet sitt at foreldrene vil dem vel, men i hjertet er de livredde for å skuffe dem og aldri være gode nok.

Plutselig stopper fremgangen. Ting funket ikke lenger. De vil så gjerne, jobber hardere og hardere, men gleden er borte. Prestasjonspresset øker, resultatene og troen på seg selv daler.

Jeg opplever ungdom som er livredde for å mislykkes.

De drømmer om å bli best i verden, og de ønsker å leve opp til de forventningene de tror foreldrene har til dem. De får høre at de har alle muligheter, de har et talent og kan nå så langt de vil. Alt er opp til dem. De opplever foreldre som vil at de skal lykkes, og er redde for å skuffe dem.

Mange foreldre jeg jobber med gir meg innblikk i foreldre som virkelig bryr seg. Det er foreldre som stiller opp. Som kjører hit og dit, heier på sidelinjen og jubler for barna sine. Ansikt som stråler av glede, de gir klapp på skulderen, kommenterer gode resultater og backer opp. Når det går dårligere forsøker de å løfte. Det vil gå bra igjen, senk skuldrene! Kanskje kommer det noen kommentarer om hva de kan gjøre annerledes, hva de må ha fokus på og hvordan de kan bli bedre.

Dette blir gjort i beste hensikt, men mange ungdommer opplever at presset øker.

Jeg ser ungdom som har mistet troen på at de er gode nok. De tror foreldrene er mindre glad i dem når de mislykkes. De får det allikevel ikke til. Godfølelsen er borte. Igjen sitter de med en hard klump midt i magen, en knute i brystet eller et hardt press mot hodet. Forskning har vist at menneskets største frykt nettopp er redselen for å bli utestengt fra flokken fordi vi ikke er gode nok.

Så hvordan kan vi hjelpe ungdommen vår?

Jeg tror mye handler om selvfølelse. Vi kan hjelpe ungene våre med å få gode vaner når vi har mer oppmerksomhet på den de er. Når vi har fokus på innsatsen, de gode egenskapene de har og styrken vi ser i dem. Vi kan selvfølgelig også gi tilbakemelding på det de får til og gjør, men det er viktig å ha en balanse. Det er så fort gjort å gå i fella!

Når vi fremhever de gode egenskapene og fokuserer på den de er, vil ungene langsomt kunne fjerne en og en kilo fra skuldrene sine. Prestasjonene blir ikke det aller viktigste lenger. De blir trygge på at foreldrene er glad i dem uansett, de åpner seg og vil snakke mer. Når godfølelsen er på plass vil resultatene komme.

Vi kan lære dem å fylle begeret hver eneste dag slik at det blir det mindre farlig å gjøre feil. For feil kan de lære av. De blir mer robuste og takler bedre motgang. De lytter til råd fra foreldre og andre som vil dem vel uten å ta det som kritikk. De kjenner mestring, glede og energi.

Og de opplever foreldre som gode støttespillere uansett hva de presterer!

 

Varm hilsen fra Nina

 

 

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmailFacebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail

Kommentarer

Kommentarer