Det er en rar verden vi lever i..

Traff en bekjent i butikken i dag. Første hun sier når vi treffes er:
”Ja, da ses vi her igjen! Synes jeg bare jobber, handler og kjører til fotballkamper hele uken jeg, PUH!”

Tenker tilbake på en ferie jeg var på sammen med familien tidligere i år til Antigua, en bitte liten øy i Karibia. Det første som møtte oss på den enkle flyplassen var Reggae musikk og menn som lignet Bob Marley. Da vi kjørte rundt på øya passerte vi mange små hus i vakre farger, men de fleste ganske slitne eller halvferdige. Utenfor husene satt det mennesker som skravlet, sang, smilte og vinket. De virket strålende fornøyde! Barn, voksne og eldre om hverandre. I løpet av ferien ble vi kjent med mennesker på øya som var utrolig vennlige, gjestfrie, blide og hjelpsomme! Senere hørte vi at Antigua er et av landene i verden hvor folk oppgir å være mest lykkelige, og hvor mange lever til de er langt over 100! Så noe riktig må de jo gjøre!

Det var rart å merke hvordan pulsen og hele energien endret seg da vi landet og gikk ut av flyet på Gardermoen. Da var vi liksom tilbake i startblokkene….

Hva er det som gjør at vi som er et av verdens rikeste land har glemt noe så grunnleggende som å kjenne på gleden, takknemligheten og kjærligheten i hverdagen?

Hvorfor stresser vi rundt i høyt tempo, og jager oss selv og andre med høye krav og forventninger slik at vi blir både utslitt og har en følelse av aldri å strekke til? Hva kan vi lære, og hvordan kan vi klare å bryte ut av disse mønstrene? For det er kanskje det som skjer. At vi gradvis bare blir dratt inn i et mønster, og tror tilslutt at det er sånn det skal være og skjønner ikke når kroppen sier i fra.

Jeg har lest i avisen at særlig tenåringsjenter sliter. De strever så hardt for å fremstå perfekte. De stresser seg syke, og har vondt i hodet og smerter i hele kroppen. Det er lett å ta en Paracet eller Ibux , og de bruker 50 prosent mer antidepressiva enn for syv år siden.

Hva er det egentlig de strever etter?

Er det å få topp karakterer, en perfekt kropp, være mest populær og best i alt med konstant dårlig samvittighet, til og med når de slapper av? Hva med å kjenne på glede, lykke og takknemlighet, og ha en indre ro og trygghet om at du er god nok og har det du trenger i deg.

Og hvilke forbilder er vi mammaer?

Jeg tror vi har mye å lære av menneskene vi møtte på Antigua. Bruke tiden på det som virkelig betyr noe når alt kommer til alt, og ikke lokkes til å tro at alt kan bli så mye bedre og løpe rundt som i et hamsterhjul for å klare alt.

Jeg sier ikke at det er lett, men det er vi som kan ta ansvaret og stoppe opp!
Tenk om vi kunne klare å sette livet i perspektiv før vi blir syke, mister noen eller opplever andre tragedier som setter de nære ting i fokus.

Jeg drømmer om at vi er trygge, sterke og modige mammaer som har overskudd og er mentalt tilstede for barna våre. At vi viser at det er lov å senke skuldrene, vi vokser når vi tørr å gjøre feil og er rause og viser kjærlighet til de rundt oss.

Det skaper en gladere verden med lykkeligere mammaer og barn, tror jeg ☺

 

Klem fra Nina

IMG_2355

FacebooktwitterredditpinterestlinkedinmailFacebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Kommentarer

Kommentarer