Unnskyld, kjære barna mine!

Unnskyld, kjære barna mine!

I går kveld gikk det en kule varmt hjemme hos oss. Spørsmålet om hvem som skulle ha bilen dagen etter ble et hett tema. Da jeg la meg om kvelden skjønte jeg at her har jeg virkelig rotet det til som mamma.

For hvorfor er ikke det å gå den største selvfølge? Jeg har blitt sløvere selv også. Det er så utrolig lett å ta bilen. På vei til jobb i dag, gående, tenker jeg på egen oppvekst. Foreldrene mine har alltid vært støttende, og de fulgte meg opp. Men jeg kan aldri huske at jeg ble kjørt til skolen. Ikke en eneste gang. Aldri til håndballtrening eller kamper, til jobb, til venninner eller kjæreste. Det var bare aldri aktuelt. Når bilen var parkert, ja, da sto den der gjerne hele uken uten å bli brukt.

Det jeg ikke tenkte på den gang, men som jeg ser nå er hvor utrolig heldig jeg er som vokste opp og lærte å bruke bena og sykle overalt! Helt utrolig at jeg har latt meg lure av å være så «snill» med egne barn. Og til og med er jeg fysioterapeut. Men det har kostet meg så lite å kjøre dem når de har bedt om det. Hyggelig har det også vært med gode samtaler, klemmer og takk for turen, mamma! Vi har selvfølgelig tatt med barna ut på turer i skog og mark da de var mindre, og de har vært superaktive innen idrett, men det har blitt mange turer hvor de har blitt kjørt og hentet. Så unnskyld, herlige, flotte barn, håper jeg nå har lært!

For selv ved korte turer skjer det mye med hjernen vår. Det er det mye forskning som viser. Kanskje hjalp turene i barndommen til at vi opplevde mindre press og stress i hverdagen også?

Så jeg takker foreldrene mine som lot meg få gå til skolen, 20 min hver vei, og som aldri kjørte meg noe sted. De ga meg så utrolig mye mer! Bevegelse er bra og super viktig for å stimulere hjernen vår. Det gir oss energi, og gode ideer faller lett ned i hodet på oss. Bare det å reise seg opp fra sittende til stående øker blodsirkulasjonen i hjernen. Når vi går og får opp hjertepumpa blir vi klarere i toppen. Vi blir mer kreative og husker bedre, og det påvirker evnen vår til å være fokusert og konsentrert. Det gjør også noe med humøret vårt. Det er lettere å kjenne glede, og stressreaksjonen dempes slik at vi opplever mer indre ro. At vi i tillegg blir i bedre fysisk form og kjenner velvære er et pluss!

Det å bryte vaner og mønstre vet jeg kan være vanskelig. I hvert fall hvis vi ikke ser hensikten med det. Så det er målet fremover, og jeg håper det er noen som vil sende meg takknemlige tanker om noen år!

Varm hilsen fra Nina

Har tenåringen fått seg kjæreste?

Har tenåringen fått seg kjæreste?

En gjenganger er konflikter om hvorvidt tenåringen og kjæresten skal få lov til å overnatte hos hverandre eller ikke.

Det er viktig å være oppmerksom på at tenåringer kan trenge lenger tid for å åpne seg og snakke om ting. Det er derfor klokt å sette av tid og ikke bare slenge ut noen grenser i forbifarten.

Sjekk her for flere tips og råd fra Modig mamma!

 

 

Har vi tid til tenåringen?

Har vi tid til tenåringen?

Når vi har små barn kan vi lengte etter litt mer tid. Når barna blir tenåringer kan vi bli avvist og møte en lukket dør. Plutselig sitter vi alene i sofaen. En epoke er over. Kanskje litt deilig også? Endelig kan vi bruke mer tid på jobben og andre interesser med god samvittighet. For tenåringer vil være i fred, vil de ikke?

Vi vil jo så gjerne holde rundt dem, snakke med dem og kjenne nærhet. Men vi ser dem stadig mindre. Vi får korte svar. Kanskje et ”hei” og et ”ha det”. Så er de borte. Inne i sin egen boble. Vi erstattes av Snapchat, eviglange serier, FaceTime og utallige chatter. Mobilen synes klistret til hånden. De ligger i sengen, godt under dynen med mobilen i fanget, pc’en ved siden av og kanskje en skolebok. Noen ganger er øreklokkene på. Hvordan er det mulig for oss å nå frem?

”Det er naturlig i ungdomstiden”, sier noen, ”planlegg heller tiden fremover.” Hvordan vil vi fylle tiden uten barna? Snakke mer med kjæresten om annet enn praktiske ting, dra på turer eller på hytta i helgene uten ungene. Se mer til venner, lengre dager på jobben, mer trening og selvrealisering. Vi forbereder oss fysisk og mentalt på en ny tid.

Men det er så lett å glemme at tenåringen fortsatt trenger oss. Når det passer for dem….! De føler seg lett avvist og lite elsket når vi gir dem lite positiv oppmerksomhet eller prioriterer alt annet da. Følelsesmessig er de fortsatt et barn selv om de helst vil behandles som voksne.

Det er en balansegang å være tenåringsforeldre.

For tenåringen trenger mer TID selv om det kan virke som de er helt uinteressert i oss. De trenger mer tid for å ”senke garden”. Tid sammen med oss uten masing og krangling. Det er fortsatt viktig å ha øyekontakt, fysisk kontakt og at vi viser dem konsentrert oppmerksomhet.

Kunsten er å finne nye måter å være sammen på.

Vi kan oppleve at tenåringen åpner seg mer når vi er positivt nysgjerrige og interessert i det som er viktig for dem. Når vi lytter uten å være så opptatt av å fortelle hva vi mener er best. Vi stiller åpne spørsmål og viser dem tillit. Ikke tillit til at de gjør det vi vil de skal gjøre, men tillit til at de tar kloke valg ut i fra sine egne erfaringer. Følelsestanken fylles opp når de får positiv oppmerksomhet for den de er, og selvfølelsen styrkes i en tid hvor kropp og hjerne er i full utvikling.

Det å ha tenåringer i huset kan være en fantastisk tid når vi unngår å gå i fella og sliter oss ut på å gjør det samme om og om igjen uten at det funker.

Så ønsker vi å investere vår tid med tenåringen? Kanskje gjøre noe på en litt annen måte slik at de forstår at vi er glad i dem og at de fortsatt er de viktigste i verden for oss. Gevinsten er at de åpner seg og gir oss mulighet til å skape den nærheten og gode relasjonen vi drømmer om.

 

Varm hilsen fra Nina

 

PS. Vil du ha flere verktøy, få en bevisstgjøring og lære enkle tips om hvordan du får bedre kommunikasjon med tenåringen er du velkommen til å bli med på kurs. Du kan lese mer om dette her: http://www.modigmamma.no/

 

 

Legger vi for stort press på ungdommen vår?

Legger vi for stort press på ungdommen vår?

Jeg snakker med mange ungdommer i jobben min. De deler lett historier, tanker og følelser, og jeg er takknemlig for å kunne være en samtalepartner. Men av og til får jeg en stor klump i magen. Legger vi foreldre virkelig så stort press på dem?

Mange opplever nemlig å ha blytunge skuldre! Ungdom jeg snakker med holder ofte på med idrett. Noen er supergode, og andre ønsker å bli det. De er gode til å holde fasaden. De vet oppe i hodet sitt at foreldrene vil dem vel, men i hjertet er de livredde for å skuffe dem og aldri være gode nok.

Plutselig stopper fremgangen. Ting funket ikke lenger. De vil så gjerne, jobber hardere og hardere, men gleden er borte. Prestasjonspresset øker, resultatene og troen på seg selv daler.

Jeg opplever ungdom som er livredde for å mislykkes.

De drømmer om å bli best i verden, og de ønsker å leve opp til de forventningene de tror foreldrene har til dem. De får høre at de har alle muligheter, de har et talent og kan nå så langt de vil. Alt er opp til dem. De opplever foreldre som vil at de skal lykkes, og er redde for å skuffe dem.

Mange foreldre jeg jobber med gir meg innblikk i foreldre som virkelig bryr seg. Det er foreldre som stiller opp. Som kjører hit og dit, heier på sidelinjen og jubler for barna sine. Ansikt som stråler av glede, de gir klapp på skulderen, kommenterer gode resultater og backer opp. Når det går dårligere forsøker de å løfte. Det vil gå bra igjen, senk skuldrene! Kanskje kommer det noen kommentarer om hva de kan gjøre annerledes, hva de må ha fokus på og hvordan de kan bli bedre.

Dette blir gjort i beste hensikt, men mange ungdommer opplever at presset øker.

Jeg ser ungdom som har mistet troen på at de er gode nok. De tror foreldrene er mindre glad i dem når de mislykkes. De får det allikevel ikke til. Godfølelsen er borte. Igjen sitter de med en hard klump midt i magen, en knute i brystet eller et hardt press mot hodet. Forskning har vist at menneskets største frykt nettopp er redselen for å bli utestengt fra flokken fordi vi ikke er gode nok.

Så hvordan kan vi hjelpe ungdommen vår?

Jeg tror mye handler om selvfølelse. Vi kan hjelpe ungene våre med å få gode vaner når vi har mer oppmerksomhet på den de er. Når vi har fokus på innsatsen, de gode egenskapene de har og styrken vi ser i dem. Vi kan selvfølgelig også gi tilbakemelding på det de får til og gjør, men det er viktig å ha en balanse. Det er så fort gjort å gå i fella!

Når vi fremhever de gode egenskapene og fokuserer på den de er, vil ungene langsomt kunne fjerne en og en kilo fra skuldrene sine. Prestasjonene blir ikke det aller viktigste lenger. De blir trygge på at foreldrene er glad i dem uansett, de åpner seg og vil snakke mer. Når godfølelsen er på plass vil resultatene komme.

Vi kan lære dem å fylle begeret hver eneste dag slik at det blir det mindre farlig å gjøre feil. For feil kan de lære av. De blir mer robuste og takler bedre motgang. De lytter til råd fra foreldre og andre som vil dem vel uten å ta det som kritikk. De kjenner mestring, glede og energi.

Og de opplever foreldre som gode støttespillere uansett hva de presterer!

 

Varm hilsen fra Nina